Vidars fasaner

Etter hard påtrykk fra medlemmene gjengir vi her historien om Vidars fasaner som først sto på trykk i Spets Nytt nr 3 1990 og senere ble gjengitt på de gamle hjemmesidene. Artikkelen er skrevet av Dagh Bakka og har tydeligvis satt sine spor siden den til stadighet blir etterlyst.

 

 

Innkjøpte fasaner er en del brukt av Spets eiere under innjaging, da også denne hønsefuglen ”sitter” bra for en halsende hund.

Vidars 14 måneders Finsk Spets tispe Pia var som en fullverdig representant for sitt kjønn, blitt en smule lunefull i forbindelse med løpetiden. Dette hadde bla. a. ødelagt hennes jaktdebut i Sverige og nå ville også Vidar prøve fasaner i håp om igjen å tenne gnisten i unghunden.

Ferden gikk til Høland hvor Svein viste om fasaner til salgs. Snart var Vidar den lykkelige eier av fire nesten voksne individ. To av hvert kjønn, for sikkerhets skyld (man kan jo aldri vite hvilken kontrollinstans man kan råke ut for i disse likestillingstider). Glad og opprømt dro Vidar hjemover. Nå skulle det bli andre boller i skogen på Lundersetera. Stemningen i bilen smittet over på de fire nevnte fugler, som i ren opphisselse tømte sine tarmer og forvandlet bilinteriøret om til et illeluktende hønsehus. Omsider kom han hjem og bilen hadde knapt stoppet, før Vidar, med en fasan under armen, stakk til skogs. Fuglen ble sluppet på et dertil egnet sted og Vidar returnerte.

Lærde menn innen fasanens verden hadde tipset Vidar om at han burde vente et par timer med å slippe hunden, slik at fasanen hadde gått litt rundt og ikke bare lå og trykte. Vidar holdt ute i et kvarter. Da hentet han hunden og spenningen var til å ta og føle på da ekvipasjen forsvant til skogs. Hva ville skje?

Etter et kort søk fant Pia fasanen som lå og trykket. Og det fortsatte den med. Plutselig begynte den imidlertid å løpe og hunden løp etter. Så stoppet den og det gjorde også hunden. Slik drev de på en stund til fasanen ble lei, og la seg og hunden ble lei og gikk derifra. Vidar skjønte at her trengtes en hjelpende hånd, så han tok derfor fasanen og satte den opp i ei gran da den dustete fuglen tydeligvis ikke skjønte hvordan den skulle reagere overfor en halsende fuglehund. Det kom en bil. Det var Pål som også hadde visse vanskeligheter med hund og jakt, og hadde tatt en tur til Vidar for å høre et trøstens ord. Aldri hadde han vel kommet på et så feil tidspunkt. Han ble imidlertid med Vidar og Pia da de dro for å hilse på fasanen i grantreet. Nå måtte det vel bli los?

Pia søkte ut og snart fant hun treet som fasanen satt i. Men hvor var fuglen? Vidar glante så øynene rant, men ingen fugl var å se i treet. Men derimot på bakken! Fasanen hadde falt ned fra treet og lå på bakken med beina rett ut. Nå var det nok! Vidar plukket opp den nødlandede fuglen og bar den hundre meter lenger inn i skogen. Neste morgen var han der med gammelhunden Pyry. Fasanen satt på samme flekken og det var det siste den gjorde. Pyry trengtes ikke å bes to ganger. De neste to fasanene ble båret langt ut i skogen og satt ut med god avstand. Denne gang ventet Vidar et par timer før Pia fikk sjansen.

Hun fant den ene fasanen på bakken og til Vidars store forundring lettet den og fløy minst hundre meter før den slo seg inn høyt oppe i ei lang gran. Og Pia satte etter. Helt bort til grana. Da ga imidlertid interessen seg og hun snudde og dro tilbake til en noe nedslått unghundeier.

Fasanen så de ikke noe mer til. De dro allikevel av gårde for å finne den neste. Den hadde beveget seg på bakken og da hunden fant den, lettet den med et forferdelig vræl som bare en fasan kan.

Flukthastigheten var ikke mer imponerende enn at hunden holdt følge på bakken og etter snaue hundre meter slo den seg inn i ei furu.

Da hunden var ved det aktuelle treet, kjølnet igjen interessen og snart var Pia ved Vidars føtter. De sto imidlertid ikke lenger stille, men ble i stedet brukt til å sparke i alle aktuelle trær hvor fasanen kunne sitte. Tross alle anstrengelser åpenbarte det seg ingen fasan, og det har den heller ikke gjort frem til dags dato.

Sinnet hadde nå tatt Vidar. Dirrende løp han tilbake til bilen (eller hønsehuset, alt ettersom) og halte ut den siste av disse bevingede idioter. Med fuglen i hendene og hunden ved siden, løp han inn i skogen og på et egnet sted ble fasanen – ikke ulikt en håndball – fremtvunget en ferd i luften. Nå skulle den for svarte få brukt vingene. Det gjorde den dessverre ikke, men datt i stedet rett ned. Med store brune øyne sto hunden og så på dette eksepsjonelle skuespill, men da fasanen tok bakken snudde Pia og ruslet hjem.

Fasanen ble liggende og det hadde sikkert også Vidar gjort, dersom hjertet hadde vært svakere. Et par timer senere da en del av raseriet hadde lagt seg var Vidar tilbake, men da var fuglen vekk. Og det har fasanene på Lundersetera vært siden. Nå skal det i rettferdighetens navn tillegges at Oia ble bare bedre og bedre utover høsten og hadde mange bra loser på skogsfugl. Men den forventningsfulle unghundeier som spør Vidar om han tror om å bruke fasaner under innjaging, ja den hundeeieren får neppe den helt store responsen.

 

Dagh Bakka

Artikkelen er hentet fra Spets Nytt nr 3 1990