INNGANGNING AV HALSENDE FUGLEHUNDER
SVENSK VRI
Av Rune Samuelsson

Man får den hund man fortjener, bruker man å si om jakthundene. Selv om den påstanden ikke er uten innvendinger, bruker den å holde stikk. Valg av valp er viktig. Det er umulig å få til en bra jakthund av et dårlig evne. Men selv en førsteklasses valp  blir ingen riktig bra jakthund uten målbevist innjagning og et stimulerende miljø. En fremstående jakthund er den som utrettelig og utholdent leter etter og også finner vilt, den som får fuglen til å sette seg etter så kort fluktstrekning som mulig, som utholdent og rolig gir los på den sittende fugl og som ved behov kan finne igjen fuglen, selv på langt hold.

Det finnes nesten like mange oppfatninger som det finnes jegere, når det gjelder å velge den rette valpen. De fleste velger imidlertid sin valp etter feilaktige grunner. Foreldrenes betydning er avgjørende. Det er den eneste holdbare veiledning som finnes for valpekjøpere. De mentale og jaktlige egenskapene nedarves direkte i forhold til og i hvilken grad de finnes hos foreldrene. Derfor er det viktig å skaffe seg en sikker oppfatning om hvordan disse er som hunder og hva som er deres styrke, respektive svakhet som jakthund. Vanligvis finnes det ingen annen dokumentasjon enn premier fra jaktprøver og utstillinger. Disse forteller imidlertid sjeldent hele sannheten. Fremgangene på jaktprøver kan av og til være et resultat av grundig dressur og flaks. Utstillingssuksesser betyr ikke alltid at hunden er en velvoksen skjønnhet. Derfor er valpekjøperens viktigste hjelp og støtte  den seriøse oppføderen og den varedeklarasjon som vedkommende er villig til å oppgi. Det bør nevnes at inn eller linjeavl gir mer stabil nedarving enn ekstrem utavl.

Når det gjelder de halsende fuglehundene, bør en også vite at man hittil har større sjanse til å få til en bra fuglehund av Finsk Spets enn av Norrbottenspets, da den sistnevnte er mer ujevn og har en jaktlig rasetopp som er betydelig tynnere. Da valpens pregningsfase begynner tidlig er det viktig at man tar med valpen hjem da den er maks åtte uker gammel. Jo eldre valpen er, jo vanskeligere blir opplæringen og den sosiale tilpassningen. Stuedressuren bør begynne med en gang. Målsettingen er å få en lydig hund som kommer ved innkalling, lar seg koble, går løst og ledig i kobbelet og som har et forhold til familien/ eieren. Der er en jaktlig fordel om valpen trenes til vannarbeid. Ved tre til fire måneders alder bør skogstreningen begynne. Målet er at unghunden skal bli fortrolig med skogen og de som holder til der. Når jakten starter må den ha et såpass selvstendig søk, at den våger å dra på egenhånd utenfor synshold for jegeren.

Unghunden må samtidig preges inn på det vilt som det senere skal jaktes på. Det er også viktig å tabulegge de dyr som unghunden ikke skal jage. Vanligvis er hannhundens start problem hjortedyrene (elg). Derfor må man ved hver kontakt (vitring, syn eller hørsel) tilrettersnakke valpen med forsiktig og passende tonefall. Er unghunden løs og har jaget et tabulagt dyr, må den kobles, som straff. Men før den slippes igjen må det fortrolige forholdet mellom hund og fører opprettes på nytt. Dersom unghunden har sterk jaktlyst er de fleste av skogens  dyr interessante. Derfor kommer den til å jage hare, rev, lose på småfugler og ekorn, grave etter mus og røysekatt samt andre dyr som har gjemt seg under jorden. Da er det viktig at tabulegging skal være ulik streng for ulike dyr. Valpen skal ikke straffes hvis den loser på småfugler. Heller ikke når den jager røysekatt eller lignende rovdyr, dersom man i fremtiden tenker å skyte mår og mink for hunden. Derimot må man være streng dersom den jager elg, rein, rådyr, hare, rev eller ekorn. Disse dyreartene er ganske vanlige og relativt lette å jage. En hund som jager ikke jaktbare dyr sliter seg ut og sløser bort dyrbar jakttid, samt at den splitter seg selv på uønskede aktiviteter. Den endelige målsettingen må være å få en spesialisert hund som kun jager det vilt som man tenker å skyte.

Alle hunder reagerer ikke likt overfor bestraffning. For mange Finsk Spetser er en muntlig tilrettevisning ofte nok. Men det finnes også mer hardhudete hunder hvor en slik tilrettevisning ikke er nok, og man må ta i bruk fysisk straff. Det er imidlertid helt feil å slå en hund. Dersom man må bruke fysisk straff er det bedre å ta unghunden i nakkeskinnet. Uansett forhold så må dressuren være konsekvent. Unghundens positive innsatser må alltid belønnes med positiv tonefall, omfavning og hjertelige klapp. Det negative må alltid fordømmes. Vanligvis er stemmen det beste hjelpemiddel.

Det er av meget stor betydning å legge innjagning til områder hvor det finnes bra med skogsfugl. Man bør allerede på forhånd ha funnet et storfuglkull. Selv om røya kan lure unghunden trill rundt, er likevel storfuglen det beste innjagningsobjektet. Storfuglen er betydelig mer sikker enn orrfuglen, da førstnevnte sitter bedre for en halsende  hund. De unge storfuglene sitter mye tryggere i treet enn orrfuglene og er dermed lettere å komme på talefot med, selv om unghunden tilfeldigvis skulle forlate losen.

Man bør gå sakte i mot eller i sidevind. Vinden kan avsløre fuglen og unghunden bør allerede fra begynnelsen lære seg å tyde de ulike luktene som kommer med vinden. Jegeren bør være veldig oppmerksom på hundens oppførsel. Den må få god tid på seg til å oppklare de ulike luktene som finnes på bakken. Den bør imidlertid ikke få ubegrenset med tid, for da finnes risikoen for at unghunden begynner å rote. Det vil si følger det samme sporet flere ganger. Når den har søkt gjennom en del av terrenget, går man frem til hunden og oppfordrer den til å fortsette fremover. Til tross for at man i alle situasjoner bør være sjenerøs mot unghunden, er det viktig at jakten går fremover uten unødige tidsspill. Derfor må unghunden lære seg at den ikke skal stoppe opp uten videre og at den ikke skal kaste bort tiden på uvesentligheter. Det er viktig at unghunden finner fuglen før den blir var jegeren. Da går den opp i treet temmelig omgående og unghunden kan i beste fall se hvor fuglen treer og hvor den sitter. Da er det mye lettere å lose uavbrutt på den. Så gjelder det for jegeren å få skutt.

Er det tidlig på høsten og det ennå er løv på trærne, bør man satse på å komme raskt på haglehold. Dersom det er storfugl av årets produksjon behøver man ikke å smyge så veldig forsiktig. Og lykkes man å felle fuglen bør hunden få all tenkbar belønning. Den kan aldri få for mye skryt. En del av belønningen er deler av fuglen, som hjerte, lever, krås og føtter.

Ofte rekker man ikke å oppdage fuglen før hunden forlater lostreet. Da gjelder det å stå rolig og forsøke å få hunden til å gå tilbake til lostreet. Vanligvis kommer den tilbake etter en stund og fortsetter å lose, men for hver gang blir losen kortere. Som siste utvei bør fuglen skytes når unghunden er i nærheten av treet. MEN – fluktskyting er bannlyst da dette bare forviller hunden. Rekkefølgen: Fugl i treet – los- skudd- fugl som ramler ned på hunden. Dette må uansett forhold være retningslinjen og målsettingen under innjagningen. Den første innjagningstiden må først og fremt brukes til å prege hunden på fugl. Det viktigste er at byttet blir felt. Kvaliteten på innjagningen kommer i annen rekke. Etter et halvt dusin felte fugler er det tid for å begynne på finpussingen. Søksmønsteret må stabiliseres og losene må forbedres. Vanligvis blir søket bedre da skogsvanen øker. Har man en flittig og villig hund, kan søksturene bli for lange. Etter ti minutters søk bør man derfor konsekvent kalle inn hunden. Ellers kan man risikere at hunden blir for selvstendig i sitt søk.

Har man en sløv og uvillig hund, er dette vanskeligere å få rettet opp. Men det er viktig å vite at trangsøkthet ofte kommer av for dårlig skogsvane. Når hunden er noenlunde innjaget bør man kunne forlange at den loser uavbrutt i minst fem minutter. Men man må også huske på at det er vanskelig for en urutinerte unghund, å lose mot en usynlig, stille og nærmest luktfri fugl, samtidig som spor på bakken lokker, og hunden har forstått at det er der den finner fugl.

Etter den første høstens innjagning og et titalls skutte fugler, er den egentlige innjagningen over. Det som nå gjenstår er finpussingen og stabiliseringen av allerede tilegnede egenskaper. Da bruker unghunden  å ha et bra søk, loser uavbrutt på en usynelig fugl i fem til ti minutter og har vanligvis lært seg at flygende fugl skal forfølges. Hunden er moden til å prøves på jaktprøve, og sjansen er stor for at den kan gå til premiering. Større krav er det faktisk ikke for premiering. Men som ved alle jaktprøver gjelder det at man har flaks med været, får et prøveområde det finnes fugl og at flaksen er på hundens side.

Når grunninnjagningen er ferdig, er det på tide å bestemme seg for om hunden skal jages inn på annet vilt. Måren er det dyret som passer bra for en halsende fuglehund. Vanligvis har spetsen nok rovdyrskarphet til at interessen for mår vekkes. Er hunden i tillegg rask nok, kan den utvikles til en dyktig mårhund. Mange tror at hunden blir interessert i ekorn dersom det skytes mår. Dette er imidlertid feil, da interessen for mår har sammenheng med rovdyrskarphet eller aggresjon. Innjagning foregår ved at  man sporer opp et par mårer. Da er interessen vekket og hunden klarer resten helt på egen hånd. 

De viktigste lærdommene vi kan gi en unghund, er skogsvanen, kondisjon, evnen til å tørre søke ut, pregning på de villtarter som hunden skal jage og tabulegging av arter som ikke er ønskelig, samt utholdenhet under los og forfølgning. Unghunden må også få den rette oppfattning av flokkens uovervinnelighet. Dette innebærer at hunden, nest etter sin leder skal ha den høyeste rangen i skogen. Selv ikke bjørnen, får sette spørsmålstegn ved denne nødvendige selvfølgeligheten. Et slikt samarbeid mellom hund og jeger, fører til gode resultater forutsatt at begge har de innebygde egenskapene som kreves. Ofte kan det hende det at man får en valp med mindre godt jaktanlegg. Spørsmålet er da om det fortsatt skal satses på en middelmådig hund. Det bør opplyses om at skikkelig dressur til en viss grad kan oppveie en god del mangler. Men en topphund blir det aldri dersom hundens anlegg ikke strekker til.

En av de største feilene en halsende fuglehund kan gjøre, er å halse mens den forfølger fugl, samt å reise seg mot treet fuglen sitter i. Feilene er alvorlige og vanskelige å få gjort noe med. Et godt tegn på at man har fått et begavet emne, er at unghunden står og lytter når fuglen flyr av gårde. Denne egenskapen er blant de viktigste egenskapene en halsende fuglehund kan ha.

* Innjaging - Finsk vri

* Innjaging - Svensk vri

* Innjaging - Norsk vri

Tilbake