Norrbottenspets

                                             Rasestandard Norrbottenspets PDF

Norrbottensspetsens tidligere utberedning omfattet både Nord Finland og Sverige. Disse hundene ble fortrinnsvis anvendt til pelsdyrjakt, men også til skogsfugljakt. Bankdirektør S Sahlin skrev i sin monolog 1908 over den Nordiske Spetsen at "disse er som regel småvokste fuglehunder, som man finner over alt i øvre Norrlands skogsbygder”. Man finner også hunden i den tids litteratur under navnet "nybyggerspets". Den beskrives av E Orstadius i jegerforbundets tidskrift om deres arbeidsmåte, som også i dag er helt korrekt. 

Svenskene ville ta etter Finnenes initiativ og reinavle Norrbottens fuglehund, som den da het. 
I den Svenske Kennelklubbens tidskrift kunne man i 1912 lese at deres spisshundseksjon bevilget "et anslag av 100 kr til understøtte av til den pågående reinavlingen av Norrbottens fuglehund. Den rasen man herigjennom avslo å avle på, minner mye om den Finske Spetsen." 

Løytnant Kantzov i Boden var en av de første som interesserte seg for rasen, og han skriver 1911 i et brev til kennelklubben at han helt siden 1907 med stor interesse, har notert alt om Norrbottens fuglehund. Han sendte også inn forslag til en ny rasestandard, som i utseende ligner en ikke renraset Finsk Spets. Han beskriver videre den typen som allment anses vara den retta fuglehunden og sorterer da bort lapphund og gråhund. Han beskriver også at den har nedarvet anlegg for å skjelle på ekorn, "hvilket som i så fall uten vanskelighet bør kunne taes av dem." Så feil tok han på det området … Kantzov konstaterer at rasen var vanlig for femti år siden, men nå (1912), bare på enkelte gårder innenfor det gamle utbredelsesområdet, skogslandet fem mil fra kysten, mellom finske grensen og Umeå elv. 

Kantzovs arbeide med rasen ledet frem til en rasestandard, og en offisielt godkjent rase, men det blev ikke mye mer. En av årsakene til at han misslykkes, var at den lignet den Finske Spetsen for mye, samt dårlig kontakt med folk som eide disse hundene. Norrbottens skjellende fuglehund ble i 1947 fjernet fra SKK (Svensk Kennel klubb)’s register, ettersom ingen individ av rasen hadde vært kjent siden 1936. Men fortsatt fantes mange rasetypiske hunder igjen i Norrbottens innland og i slutten av 50-tallet, når Stig Onnerfedt flyttet til Pajala, begynte ting å skje. Han brant av hundeinteresse og hadde tidigere blitt belønnet med ”Hamiltonplaketten” for sin oppdrett av jaktspaniels.

Onnerfeldt oppdaget at det her og der på gårdene fantes spetser som han hadde hørt og lest om, og tanken om å gjenopplive denne rasen født. Hans ambisjon var å få frem så mange rasetypiske hunder at SKK igjen skulle godkjenne den som rase. Med Blondie av Bjerkefall, reiste han rundt på ulike utstillinger for å vise frem og skape forståelse for rasen. Han skrev i tillegg artikler i jakt og hundepressen som vekket interesse og sympati, og startet egen oppdrett av Norrbottenspets. Men å skape en ny rase, krever i tillegg til entusiastiske hundeeiere og oppdrettere, også en raseklubb som i dette tilfellet ble en egen fuglehundseksjon, i Norrbottens Elghundklubb, i 1963.

Den ble oppløst 4 år senere og omdøpt til ”Specialklubben för Skällande Fågelhundar”. 1964 kom rasen på remisse til seksjonen men interessen var dårlig. Først 1966 kunne man enes om at rasen skulle håndteres under seksjonens virksomhet. Tross stor motstand, hvor man henviste til likheten med Finsk Spets og at jaktformen med ekornjakt var en svunnet epoke, lykkes man å overtale mange i styret. 

Rune Samuelsson fikk så i oppdrag å skape grunnlag for en innføring og skrev et opprop 1967, som ble sendt til tidsskrifter, jaktorganisasjoner, skogsfolk og andre som kunne ha kjennskap om hvor slike hunder fantes. Resultatet ble over all forventning og over 100 hunder ble gransket. Halvparten holdt mål, og 36 av disse stilte på den første utstillingen i Öjebyn 1967. De var forståelig nok av skiftende kvalitet, varierende størrelse, utseende og farge. Men før SKK kunne godkjenne den som rase, måtte det til en spesialklubb som det også ble det søkt om. I 1967 ble det innvilget, og Spesialklubben for Skjellende Fuglehunder så dagens lys.

Etter tekst av Bengt Persson