HVA, HAR
DERE MED HUNDER?
Artikkelen er
hentet fra SN 04/90. Av Dagh Bakka
Det var den 24
august og igjen var vi samlet på Elgstua ved
Elverum. Entusiastiske og enkelte til og med
forventningsfulle Spets eiere som skulle til
vårt broderland i øst for å jakte
skogsfugl i en drøy uke.
Det var tendens til kaotiske tilstander da seks
energiske Finsk Spetser og en daff vorsteher og
fem rastløse herrer skulle inn i to biler. Men
etter å ha hivd ut noe sprit ble det faktisk
plass. Damene glimtet (som vanlig) med sitt
fravær og det var muligens synd, for i følge
enkelte medlemmer i NSFN passer jakt med Spets så
veldig bra for jenter!!! (Kan det han noe med at
de har så lett for å gneldre?)
Vi hadde 90 mil
foran oss, så det var ingen grunn til sommel.
Da
vi stoppet underveis for å spise på et sted hvis
navn allerede er glemt, skulle Atle imponere med
sine språkkunnskaper. I følge ham selv var det
et resultat av et nylig avsluttet svenskspråk
kurs som skulle testes. Det gikk heller dårlig,
noe lokale dialekter muligens får ta skylden for.
De innfødte skjønte ingen ting og Atle, ydmyket,
men langt fra knekt måtte krype til korset og i
likheten med oss andre bestille maten på Norsk.
Kun ispedd enkelte utrykk som mellanöl og korv.
Klokken halv på
morgenen var vi framme i Skarvsjöby og kunne
kjøpe jaktkort av en morgenpigg kortutsteder.
Like morgenfrisk var ikke kvinnemennesket som eide
campingplassen hvor vi hadde bestilt stugor. Det
hele utviklet seg mildt sagt lite lystig.
Klokken var fem på morgenen, det var flere
minusgrader og de seks billeie Finsk Spetsene som
ble sluppet ut holdt et jævelig leven. Rundt om i
stugorna lå folk og sov og den
morgenkåpebehengte campingplasseieren kunngjorde
at her måtte det ha skjedd en misforståelse. Hun
hadde nemlig forstått det slik ved bestilling at
vi ikke hadde med hunder. Et dyreslag hun
forøvrig helt manglet sympati for. Vi var ventet
å komme uten dyr og var derfor tildelt
underetasjen i en nylig oppusset hus. En av
grunnene til at huset var oppusset var at de
forrige beboerne hadde vært beheftet med hunder
som viste å bite og klore fra seg.
Etter et kort, men
intenst møte, fant vi ut at denne plassen ikke
var noe for oss. I stedet dro vi ut i
jaktterrenget, gjorde opp en varme på et egnet
sted, fikk på oss jaktklær og dro så til skogs.
innkvarteringsproblemet fikk heller vente til på
dagen da vanlige folk hadde stått opp. Her skulle
det jaktes.
Utpå dagen kom hunder og jegere tilbake til
varmeplassen og enkelte var til og med behengt med
fugl. Verst av alt var at Trond som jaktet med
Vorsteher hadde tatt ledelsen. Jaktterrenget var
på drøye 200.000 da og etter å ha kjøpt kart
prøvde vi å få en oversikt over området.
Søvnigheten begynte imidlertid å få overtaket
og snart lå det fylte soveposer spredt rundt
omkring på bakken. Freden varte dessverre ikke
lenge. Vi våknet av et forferdelig leven og
overbevist om at dommedag endelig var her, kom
enkelte av oss forholdsvis raskt ut av soveposene.
Levenet viste seg å være en bonde som kom
kjørende på sin traktor med lesseapparatet i
absolutt nederste stilling. Han forlangte i kjent
grunneierstil å få se på jaktkortene. Etter
nøye å ha gransket disse lurte han på om vi
hadde fått skutt noen kyllinger. Til det måtte
vi svare benektende, da vi ikke engang var klar
over at det eksisterte jakt i hønserier. Noen
skogsfugler av årets produksjon hadde vi
imidlertid fått i hjel.
Etter en lengre taushet, utbrøt han at han syntes
vi var frekke som hadde slengt oss ned sånn uten
videre på bakken. Og det i nærheten av
sommarstuga. Det sto riktignok en kåk der i
rimelig nærhet, men det hadde jo ikke vi tenkt
over. Vi forsikret han om at boplassen ikke
var permanent og med løfte om at vi skulle rydde
ordentlig opp etter oss forsvant han i sin
skranglete traktor. Han var forøvrig det eneste
negative mennesket vi traff under turen. Vi leide
oss hytte av en trivelig campingplasseier med stor
frysekapasitet (optimist må man være).
Jaktterrenget
omfattet også noen sjøer hvor ender og gjess
trivdes, så da Spetsene trengte hvile la vi ut
på ekspedisjoner etter donalder av ymse slag.
Under parolen, dem som kommer hjem med patroner er
feig, ble de bevingede og padlende vesener tatt
under ild. Og vorsteheren Logretass, apporterte.
Og dagene forsvant
blant skog, myrer, sjøer og Spets loser. En
formiddag kom Atle og Tetra blide hjem med fire
orrfugler. Kunne det skyldes at han har montert en
to-fot på Valmet kombien? Trond og Einstein hadde
mest draget på røyene og overtalte flere av dem
ved hjelp av fysisk vold å bli med hjem. Geir
Atle skjøt (i hvertfal i følge ham selv) en
nesten hvit stokkand. Der er som kjent en sjelden
farge på ei and av den arten og noe mer vanlig
ble det jo knapt av en slik handling . Trond W er
ikke som oss andre (dvs han er ikke belemret med
Spets), derfor jaktet han med vorsteher og
heldigvis (for oss) skjøt han ikke flest fugler.
Men det var nære på.
I Sverige er det
forbudt å jakte med rifle på skogsfugl og de
fleste av oss var utstyrt med kombier. Allikevel,
med unntak av et par uheldige kråker, ble fuglene
skutt med hagle. Dette skyldes at terrenget
var grandominert og følgelig måtte en på kort
hold for å få sett fuglen.
Fryseren til campingplasseieren ble sakte, men
sikkert fylt opp og ved nærmere ettersyn hadde et
30-talls skogsfugler og et 20-talls ender havnet
oppi der.
At avstanden er
store i Nord-Sverige fikk vi erfare da den ene
bilen motorhavarerte i slutten av uka. Da det i
tillegg var elgjakt-start påfølgende mandag,
skjønte vi snart at dette ikke var løst i en
håndvending. Her jaktet "alle" elg. I alléfall
alle herrer over sykkelstadiet. Men det løste seg
etter hvert.
Uansett så hadde vi en fin tur og mon tro om det
ikke dukker opp en gjeng fra NSFN på Elgstua den
24 august neste år. Med hunder!
Qui vivra, verra
!
Tilbake
|
