DEN GANGEN!!!
Artikkelen er hentet fra SN 01/95. Av Roy Nilsen

Det var i slutten av jaktsesongen, godt ut i desember. Snøen rakk meg til knea, så det var tungt å gå. Lite fugl var det også, så det var ekstra tungt å gå. Gamle (Ronja) hadde begynt å ta lengre søksrunder. Det er en vane hun har fått de siste åra, hvis hun ikke finner fugl den første timen. Det var under en av disse søksrundene at jeg fikk høre henne svakt oppi den siste storskogen mot fjellet.

Dit var det langt og bratt, men det var bare å gi seg i vei. Svetten og tung-pusten kom raskt i snøkavet, men opp måtte jeg. Losen var tett og fin, tiur tenkte jeg. Jeg befant meg i området til en gammal tiur som hadde lurt meg flere ganger denne høsten. Siste biten foregikk i lav åling med bare nesa og rompa over snøen. Der, er gamla og furua hun loser mot, men hvor er tiur’n. Har den møllspiste skinnfellen lurt meg opp hele den f..’s lia, bare for å vise hvor flink hun er til å ha falsk los.

Nei, der reiste det ei orrhøne , det var det. Gamla reiser etter, og kort etter lyder losen tett inne fra storgranskogen. Den orrhøna blir ikke lett å skyte, men det er bare å starte smyginga, for gamla gir seg ikke før fugern detter i bakken eller flyr sin vei.
Det er ikke langt igjen nå, så jeg kommer meg ned på alle fire. Tar peiling på ei rottue, i det jeg har kommet meg i dekning (tror jeg) og ser opp, titter jeg rett på gammel tiur’n.

Der sittern i toppen av grana helt åpent og glaner på meg. Hadde jeg enda vært litt mer forsiktig, kunne jeg bare ha hevet kombien, og gitt’n en ladning Remington Magnum nr 3. men det var imidlertid ikke gammern innstilt på, for før jeg rakk å tenke på å skyte seilt’n ut lia på stive vinger. For alt jeg vet leveren i beste velgående den dag i dag.

Tilbake