JULEMORD 1 JULEDAG
25.12.2006
Til tross for at det ble en aldri så liten runde
i skogen lille julaften med knall og fall, kan
ventetida bli lang for både hunder og jegere når
julefreden senker seg. At det ikke romjulsjakt i
Norge vet jeg ikke hvem jeg skal gi skylda for
men meningsløst er det. Her er nok en ting å
lære fra broderfolket på andre siden av kjølen.
Der har romjulsjakta lang tradisjon og sjelden
er flere samlet til felles kos noen korte
romjulsdager.
Heldigvis for meg og
Ralli har kompisene tatt konsekvensene av
talentløs Norsk romjulsfredning og gått til
anskaffelse av eget terreng i Sverige. Middag,
gaver og akevitt ble fort unnagjort etter
invitasjon til å få bli med på "tuppjakt" med
Frank Rønningen i Dalarna 1. juledag. Nå er all
brunfugl fredet etter 15.november så da er det
"tupparna" som gjelder. Satte vekkeklokka på 6
så kaffen var varm og sekken ferdig pakket når
vi ble plukket opp kl 0700. Var ikke stort annet
å se enn 2-3 orrer i ei bjørk på Svenskegrensa,
under bilturen på drøye 2 timer. Nå skal det
sies at det ikke var skytelys før vi var godt
inne i Sverige.
300m inne i
terrenget måtte de som hadde tømt en termos med
kaffe lette på trykket. Og vi kommer ikke ut av
bilen før vi får øye på første orrtuppen i ei
bjørk. Det som skulle vært en liten ansmygning
på 2-300 meter, endte med en flankemarsj på et
par kilometer hvor den ene orren avløste den
andre og etter hvert ble til 20 som alle trakk det lengste strået. Til
slutt måtte vi tilbake til bilen som fortsatt
sto ulåst, og kjørte opp til veienden vi sist
hadde sett orrene. Vi hørte orrespill i det
fjerne og det ble nok en gang 20-0 til orrene
før vi spretta en julebrus og tok lunch. Ralli
var ikke spesielt imponert eller begeistret for
egotrippene våre uten hund.
Det var vanskelig å
misforstå og høre hva han mente, selv 150m unna
bilen, da vi etter lunch gikk på et nytt 30-0
tap mot en ny orreflokk. Nå var klokka passert
12 og det var tid for å prøve oss på tiuren i en
gammelskog som Frank hadde sett seg ut tidligere
i høst men enda ikke
fått prøvd.
Etter en liten
biltur var vi i tiurberget. Kunne ikke være
veldig uenig at gammelskogen på toppen av
berget, omkranset av hogstflater og
furuplantinger burde holde gammeltupp. Vi passet
på å parkere et par hundre meter unna så Ralli
også fikk med seg kantsonene. Hadde vel gått
knapt 50 meter i gammelskogen da noen iltre
bjeff brøt stillheten, og "Gamle Erik" kom på
stive vinger ned kanten på hogginga. Det var
Frank som skimtet han først og like etter fikk
vi se han i toppen av ei furu drøye 200 meter
nedenfor oss. Jeg hadde orkesterplass der jeg
satt og så på stortiuren som var noe urolig i
vinden, men den satt til Frank fikk løsnet skudd
fra kanten på hogginga. Tiuren klappet sammen i
skuddet til glede for de fleste bortsett fra
drapsofferet selv, antakeligvis. Fremme på
fallet ble vi møtt av en ivrig Finsk Spets som
helt klart også stemmer mot romjulsfredning i
Norge.
Frank Rønningen
og Vardos Ralli med gammeltuppen som "bare"
veide 4,7kg.
Tiuren var en kjempe
av de sjeldne og den største undertegnede har
sett på flere år. Øyemålet sa garantert 5 kg for
oss begge men Frank måtte konkluderte med
anskaffelse av ny vekt da vekta bare viste 4,7 kg.
Vi var rimelig sikre på nærmere 5 begge to, men
erfaringsvis går det et par hundre tiurer på
hver som passerer 5 kg' s streken her sørpå. Det
ryktes dog fra sikre kilder at trønder og nordlandstupparna oftere når vekter over 5. Nå
har artikkelforfatteren tall på 3-400 tiurer
skutt på østlandsområdet i løpet av de siste 15
årene og kunn 2 av disse passerte 5 kg. En liten
digresjon, men det blir vel kanskje ei ny vekt
til neste jul da Frank??
Etter en liten
fotoseanse og litt mms terror til kameratene der
hjemme kastet vi oss i vei igjen for å se om vi
fant kameraten. Det ble flere ikke konstaterte
loser før vi avrundet dagen med en ny orreflokk.
Og heller ikke med hjelp av Ralli ble utfallet
stort bedre enn egotrippene før lunch. Nok en
gang kunne de notere 20-0 i det kveldsola ga et
rødt skjær over skogen. Moralen må være at det
er bedre med en tiur i hånda enn 70 orrer i
skogen!!
Takker for turen, og det er vel fare for at det
kan bli enda et par dager i de Svenske Dalarna
før 2006 er over.
Tekst & Bilde: O.Nordhagen
Tilbake
|
