JA SKYT DA!
Artikkelen er hentet fra SN 04/03

Dette hente seg i de dager at jeg var skytekåt og ung. Skytekåt er jeg vel kanskje fortsatt og egentlig også ung, men dette hente i alle fall tidlig på 90 tallet. Det var dårlig stelt med parabol og kabel på bygda, og video hadde vi ikke, så jeg og broderen var klare når NRK viste litt action på nattkino.

Det var utpå nyåret i mars en gang, at jeg og bruttern hadde rigget oss til med potetgull og brus foran NRK nattkino en lørdags kveld. Klokka hadde passert midnatt og gamlingene hadde for lengst hoppet i bingen, da Siika, finsk Spetsen ville ut en tur. Vi bodde som sagt på bygda med skogen rett bak huset, så vi pleide å slippe Spetsen løs uten band. 

Til tross for at Spetsen var et par år gammel hadde jeg enda ikke klart å felle fugl i los. Men vi hadde hatt godt med både tiur og katter på tørrkvisten. Skyldes hovedsakelig at undertegnede var ung, uerfaren og veldig utålmodig, for det hadde ikke stått på loser. 

Gikk ikke mange minuttene etter at vi slapp Siika, før det var full los bak garasjen. Kunne vel være 8-10 meter fra stuevinduet til garasjen så det hørtes godt, selv om nattkinoen gikk for full guffe. Mer skulle det ikke til før jaktinstinktet satte fart i meg. Hagla var vel allerede ladet da jeg stormet inn på soverommet og vekket fatter'n. Måtte få godkjenning til å avfyre ei salve i natten, - men ikke skyt katte, var svaret!

30 m bak garasjen gikk losen for fullt og i furukrona lyste 2 grønne øyer i lommelyktlyset. Mer klarte jeg ikke å se, så jeg jaget inn etter ny lommelykt. Den lyste enda dårligere så jeg hentet en tredje og endt opp med å bytte batterier for å få bedre lys. Hadde mistanker om mår, men det var jo for godt til å være sant. Til slutt hadde jeg smelt med døra så mange ganger at fatter'n var oppe og ble med ut. Dette showet holdt fort vekk på i 20-30 minutter og losen gikk fortsatt for fullt, men nå var dyret plutselig borte. Fatteren beordret lys av og vi ble stående og kikke opp mot den lyse himmelen i noen minutter. ”Der er’n” sa jeg, da jeg plutselig fikk øye på dyret i silhuett mot himmelen . Nå hadde den flyttet seg 2 trær lenger inn i skogen og var ytterst på ei grein klar til å hoppe videre.

- Kan jeg skyte? sa jeg, og svaret jeg fikk var kort: Ja, skyt!

Ned kom min første mår, og Siika ble ikke mindre ivrig av den grunn. Det skulle bli flere mårer i årene som kom, men det er en annen historie.           

Siika og måren som virkelig vekket interessen for mårjakt.

Tekst & Bilde: O Nordhagen

Mårjakt I       Mårjakt II     Mårjakt III

Tilbake